Nyhet
I Pompeii ble forlatte hus etter 79 gjenbrukt helt frem til 500-tallet
Utgravningene i Insula Meridionalis avdekker en gradvis gjenbosetting av Casa dei Mosaici Geometrici etter utbruddet i 79 e.Kr., med rom som ble omgjort til boliger, produksjonssteder og lager frem til midten av 400-tallet.
En annen historie begynner etter utbruddet
Den nye forskningen i Insula Meridionalis endrer synet på Pompeii. Utbruddet i 79 e.Kr. markerte ikke nødvendigvis slutten på all menneskelig tilstedeværelse i de begravde husene. I Casa dei Mosaici Geometrici har arkeologene identifisert flere spor etter aktivitet i tiden etter utbruddet, med virksomhet som gradvis fortsatte helt frem til midten av 400-tallet e.Kr. Funnet dokumenterer dermed en lang periode med gjenbruk, som lenge har vært mindre synlig enn byen som ble fastfrosset av katastrofen.
Resultatene kommer fra prosjektet «Messa in Sicurezza, Consolidamento e Restauro dell’Insula Meridionalis, dal Tempio di Venere al Foro Triangolare. Regio VIII, Insulae 1, 2 e 7», som ble startet i september 2023 og fortsatt pågikk da det ble publisert, 21. august 2026. De arkeologiske undersøkelsene i huset gjorde det mulig å skille ut endringer som ikke lenger fulgte den opprinnelige organiseringen av romerske domus, men som viser nye bruksformer tilpasset en annen type bosetting.
Studien ble publisert i det redaksjonelle innholdet til Det arkeologiske området Pompeii, som også formidler engelskspråklig materiale om funn, forskning og livet på stedet. Denne redaksjonelle tilstedeværelsen følger opp resultatene fra arbeidet og plasserer dem i en løpende vitenskapelig aktualitet.
Domus forvandlet til nyttige rom
Etter utbruddet mistet enkelte rom i de gamle husene sin opprinnelige funksjon. De ble likevel ikke fullstendig forlatt. Sporene som er funnet, viser en gjenbosetting med både bolig- og produksjonspreg. De eksisterende bygningene ble tilpasset konkrete behov, i en sammenheng der man organiserte de tilgjengelige rommene på nytt i stedet for å opprettholde den opprinnelige planløsningen.
Ombyggingene ble ofte utført med gjenbrukte materialer. Gamle strukturer ble tilpasset og supplert med installasjoner for daglig virksomhet. Matlaging er dokumentert gjennom kokeplattformer, ildsteder og brødovner. Kornbehandlingen er knyttet til funn av kverner, mens lagringen av matvarer blant annet foregikk på trehyller.
Helheten tegner et bilde av en pragmatisk bosetting. Rommene kan ikke lenger bare forstås som deler av et romersk hus slik det var organisert før 79. De ble steder der man tilberedte, bearbeidet og oppbevarte produkter. Denne utviklingen er særlig viktig fordi den avdekker hverdagslige handlinger som er mindre monumentale enn utsmykningene, men avgjørende for å forstå livet i området etter at byen ble ødelagt.
Sporene i den vestlige delen
I den vestlige delen av Casa dei Mosaici Geometrici, på nivå -1, tyder flere funn på at rommene ble tatt i bruk som boliger etter utbruddet. Rom 28 inneholder særlig mange sirkulære fordypninger beregnet på stolper. De ligger samlet langs rommets østside og kan ha vært knyttet til installasjonen av en trekonstruksjon.
Arkeologene foreslår at dette kanskje var en hylle. Forsiktighet er nødvendig, fordi restene ikke gir en fullstendig rekonstruksjon av innredningen. Konsentrasjonen av hullene, formen deres og forekomsten av fragmenter av forkullet tre i fyllmassene utgjør likevel en sammenhengende gruppe spor som passer med en funksjonell installasjon i dette gjenbrukte rommet.
Midt i rom 28 finnes en stor firkantet fordypning som gir et annet holdepunkt. Den tolkes som et feste for en bærende trestolpe. Denne kan ha støttet et gulv eller selve taket i rommet. Hypotesen viser at gjenbosettingen ikke bare besto i å ta i bruk de bevarte veggene, men også kunne kreve strukturelle inngrep for å gjøre lokalene beboelige eller brukbare igjen.
Det fyllmassene forteller
Fyllmassene i stolpehullene inneholdt flere materialkategorier. Fragmenter av forkullet tre lå sammen med keramikk beregnet for ild og et fragment av afrikansk sigillata. Hver for seg er disse funnene få. Samlet viser de likevel aktivitet etter utbruddet i 79 e.Kr. og styrker tolkningen av at huset ble brukt på nytt senere.
Kokekarene peker mot aktiviteter knyttet til ild og matlaging, mens det forkullede treet bevarer spor etter strukturer som har forsvunnet i sin opprinnelige form. Fragmentet av afrikansk sigillata gir også et materielt holdepunkt for denne senere aktiviteten. Kilden understreker samtidig at materialet er begrenset, noe som gjør det nødvendig å skille mellom sikre observasjoner og foreslåtte rekonstruksjoner.
Denne kombinasjonen gjør det mulig å rekonstruere en sekvens snarere enn en enkeltstående hendelse. Huset ble tatt i bruk på nytt, tilpasset og brukt over tid. Sporene beskriver ikke et kortvarig og tilfeldig inntrengingsforsøk i en ruinert bygning, men en rekke handlinger som fulgte den gradvise omformingen av rommene etter katastrofen.
En aktivitet som fortsatte i flere århundrer
Sporene fra Casa dei Mosaici Geometrici inngår i en bred kronologi. Aktivitetene etter utbruddet utviklet seg gradvis helt frem til midten av 400-tallet e.Kr. Varigheten er et av studiens mest konkrete bidrag: Den viser at endringen i bruk ikke kan reduseres til én enkelt fase umiddelbart etter utbruddet.
Installasjonene knyttet til matlaging, maling og lagring peker mot tilbakevendende behov. De antyder at rommene ble innlemmet i en daglig organisering, med funksjoner som kunne endre seg etter beboere og perioder. Husene i Insula Meridionalis fremstår dermed som gjenbrukbare strukturer, i stand til å huse nye praksiser til tross for at den opprinnelige rammen var borte.
Denne tolkningen bygger på beskjedne spor: stolpehull, forkullede fragmenter, keramikk og installasjoner som var direkte knyttet til aktivitetene. Betydningen ligger i kombinasjonen og plasseringen i rommene. Studien knytter derfor arkitektoniske endringer til dagliglivets handlinger og følger hvordan et gammelt hus blir til et rom tilpasset nye bruksformer.
Fra senantikken til minnets tid
Studiens tittel plasserer forskningen mellom slutten av antikken og renessansen. De detaljerte opplysningene i publikasjonen gjelder først og fremst den senantikke gjenbosettingen av Casa dei Mosaici Geometrici, med aktivitet som gradvis fortsatte frem til midten av 400-tallet. Koblingen til renessansen varsles gjennom artikkelens overordnede ramme, men observasjonene som presenteres her, gjelder hovedsakelig bruken etter utbruddet og installasjonene som er identifisert i huset.
Arbeidet i Insula Meridionalis viderefører et prosjekt for sikring, konsolidering og restaurering mellom Venus-tempelet og Det trekantede forum, i Regio VIII, insulae 1, 2 og 7. Funnene fra Casa dei Mosaici Geometrici inngår i dette pågående arbeidet og viser hvor mye undersøkelser av strukturer også kan tilføre av ny arkeologisk kunnskap om periodene etter utbruddet.
I Pompeii kompletteres bildet av en by som stanset i 79 e.Kr., derfor av bildet av et sted som ble tatt i bruk på nytt og forvandlet. I rom 28 gjør stolpene, det forkullede treet og utstyret knyttet til husholdningsaktiviteter denne kontinuiteten synlig. Casa dei Mosaici Geometrici bevarer dermed minnet om flere påfølgende bruksformer, fra det romerske huset til bosettingene som tok ruinene i bruk på nytt.
Kilder: pompeiisites.org